Cecilia

Cecilia Dinardi – driftsansvarlig for Unge DUER

35 år, juridisk rådgiver og barnerettsforkjemper. Har fra 16 års alderen jobbet med rettighetsinformasjon til barn og unge. Hun har hatt styreverv i Landsforeningen for barnevernsbarn, Aleneforeldreforeningen og Oslo barnevernsbarn, og  har vært representant i Forum for barnekonvensjonen. Hun har skrevet høringsuttalelser vedrørende barns rettigheter i forskrifter og lover. Hun er ambassadør for Bufdirs fosterhjemskampanje 2012. Er ellers veldig glad i kultur- og musikklivet og synes musikkcamp er noe alle burde prøve i løpet av  livet!

***

Unge DUER

Jeg har i flere år vært dypt engasjert i rettssituasjonen til barn og unge. Det har vært viktig for meg å arbeide for en bedre informasjon og forståelse om barns rettigheter, av og for unge. Dette var i sin tid motivasjonen bak mitt og andre ungdommers initiativ til å starte barnevernsforeningene som senere ble til det som nå heter Landsforeningen for barnevernsbarn.

Min erfaring er at barn og unge generelt er ganske opptatt av rettsspørsmål og rettighetsinformasjon knyttet til deres hverdag og oppvekstvilkår. Etter mange års engasjement for å styrke og bidra til en bedre rettssituasjon, etablerte jeg i juni 2012 Unge DUER – De Unges Egen Rettighetsbase. Med denne basen ønsker jeg å legge til rette for et godt og støttende nettverk for unge mennesker som vil engasjere seg i rettighetsarbeid. Det bor en liten rettsforkjemper og folkeopplyser i mange unge, og med Unge DUER ønsker jeg å tilby støtte og veiledning til utvikle den enkeltes samfunnsengasjement. Her kan du være skribent eller foredragsholder, du kan få  veiledning og støtte under skriveprosessen/presentasjonsforberedelsen, og du vil kunne få publisert dine tekster på våre nettsider.

Duer er er symbolet på fred, rettferd og kjærlighet, noe som passer godt til det barn og unge også symboliserer, derfor Unge DUER. De unge duene som så langt har kommet sammen har ganske ulik bakgrunn men en sterk fellesnevner: de er alle unikt opptatt av menneskeverd og rettferd, av og for unge.

Om meg og min bakgrunn

- Som barn vokste jeg opp i et vakkert land i Sør-Amerika. Jeg ble født i Valparaiso, Chiles havneby og hjemstedet til min yndlingspoet, Pablo Neruda.

Min mor hadde aleneomsorgen for meg og mine søsken og var både student og i jobb. For en periode gikk jeg på en internatskole og på en katolsk kostskole drevet av nonner. Disse årene var fylt med savn etter min mor, ensomhet, usikkerhet men også gode venner, varme sommerdager, sang, bøker og dikt. Jeg var ganske liten da jeg gikk på kostskole og husker at det ikke var like lett bestandig, å kle på seg, finne like sokker, knyte slips, ordne håret og i det hele tatt være en liten person et sted hvor jeg -til en grad i hvert fall- måtte klare meg selv. Men etter en tid lærte jeg meg det meste og klarte meg ganske fint. Min åpenhet kunne oppleves som upassende i blant, og jeg var nok litt rampete. Jeg husker at jeg en gang sa til to nonner at de lignet to store pingviner. Det komplimentet falt ikke helt i smak og jeg ble – for n´te gang sendt til kirken hvor jeg måtte be en Fader vår og en Ave Maria.

Med en mor med stor interesse for litteratur, idealisme og intellektuell frihet, fant jeg fort min egen vei innen diktning og chilensk litteratur. Som barn leste jeg mange dikt skrevet av en flott poet og forfatter som heter Gabriela Mistral. Når jeg savnet det vakre landskapet i Sør-Chile eller den vakre havna i Valparaiso kunne jeg lese diktene til Pablo Neruda. Da kunne jeg kjenne havets bris og duften fra havreåkerne. I løpet av barneårene var bøker en sentral del av mitt liv.

Når jeg ikke gikk på den katolske skolen ble det en del reising og lite kontakt med slektninger. Likevel hadde jeg min søster, vi to holdt sammen i tykt og tynt og var en god støtte for hverandre.

Som 12-åring kom jeg til Norge sammen med min mor og søsken. Vi kom som politiske asylsøkere. Nytt språk, nye mennesker, nytt land, nye lukter. Som 13-åring kom jeg under omsorgen av barnevernet og flyttet i beredskapshjem og senere i ulike fosterhjem. Enda en ny og ukjent livssituasjon. De neste årene var preget av forvirring og frykt – både på det språklige og emosjonelle plan. Ensomheten føltes tyngre og fremmedheten dobbel.

Under mitt møte med barnevernet skjønte jeg hvor heldige norske barn er, med et offentlig hjelpeapparat som kan gi dem omsorg og beskyttelse når foreldre og andre omsorgspersoner ikke er i stand til det. Dette må være noe av det mest dyrebare velferdstilbudet Norge kan ha. Min bakgrunn som flyktningbarn kombinert med et barnevern som – innen enkelte områder – fortsatt befant seg i en utviklingsfase, førte imidlertid til utfordringer. Det gikk også opp for meg en dag, at voksne ikke alltid forsto hvordan barns rettigheter skulle anvendes og noen ganger ble regler ikke fulgt. Jeg opplevde også at jeg fikk lite informasjon om hva som skulle skje med meg og jeg fikk ikke alltid uttale meg om saker som angikk min situasjon. Etter hvert fant jeg ut at andre barnevernsbarn hadde tilsvarende opplevelser. Jeg utviklet dermed en sterk overbevisning om å informere voksne om egne og andres erfaringer for å bedre deres forståelse og samtidig informere barnevernsbarn om deres rettigheter.

  – Inn i voksenlivet: det er for meg relativt å tenke på når jeg kan sies å ha blitt en “stor jente” eller voksen. Jeg ble gravid da jeg var 16 år gammel og fikk en pen liten jente. Kort tid etter at jeg fikk min datter var jeg utenfor omsorgen til barnevernet og alene i den store verden. Da min datter var ca 1 år gammel skilte hennes far og jeg lag. Jeg beholdt hovedomsorgen for min datter og som ung skoleelev i et land som fortsatt opplevdes som fremmed, var utfordringene store.

Jeg har alltid lengtet etter å kunne studere, har opplevd en frihet, en mental lettelse når jeg har jeg kunnet lære og tilegne meg kunnskap. Jeg drømte forsatt om å bli jurist og om å arbeide for bedre rettigheter til barn og unge. Mine første år som ung mor ble imidlertid utfordrende. Som 19-åring flyttet jeg til storbyen etter å ha blitt immatrikulert på universitetet. Jeg måtte jobbe flere dager i uken ved siden av studiene for å få endene til å møtes. Det var i tillegg hardt å være student og mor, og i tillegg ikke ha noe støtteapparat rundt seg. Min datter var likevel en stor styrke og glede for meg.

Noen år senere fant jeg min fremtidige ektemann, vi fikk en vakker sønn. Vi er ikke lenger gift i dag men dyrker en betingelsesløs kjærlighet til vår sønn. Jeg har studert litt her og der men drømmen om å bli jurist har alltid ligget i bakhodet og ventet på å realisere seg.

28 år gammel kunne jeg endelig ta opp igjen mine studieplaner og fullføre drømmen om å bli jurist. Under studietiden arbeidet jeg som frivillig gatejurist og skjønte hvor viktig oppsøkende rettshjelp er for sårbare mennesker i samfunnet. Gjennom ulike styreverv i barnerettighetsorganisasjoner har jeg også kunnet bidra med rettighetsarbeid for barn og unge.

Det var skummelt å ankomme et fremmed land som asylbarn. Det gjorde derfor inntrykk at den første damen jeg fikk hilse på, var ekstra hyggelig og blid, ga meg en god klem, saft og kjeks, og ordnet omtenksomt håret mitt. Årene etter tenkte jeg ofte på denne damen.  Jeg fikk etter hvert også høre om hennes pioneer innsats for asylsøkere i Norge. Hun het Annette Thommessen, grunnlegger av NOAS – norsk organisasjon for asylsøkere. Det er derfor en stor ære for meg at jeg i dag er ansatt som rådgiver i NOAS, og gir rettshjelp til asylbarn.

Mine fremtidsplaner er å være et godt medmenneske og gi noe tilbake tilbake til samfunnet. Jeg ønsker å inspirere og motivere barn og unge til å oppfylle sine drømmer og til å tro på seg selv. Jeg ønsker å vise barn og unge – spesielt de i sårbare situasjoner – at det finnes håp om et godt og bedre liv, til tross for at deres liv fikk en dårlig start. Jeg vet at livet likevel kan bli bra.

Hvis man kan gi en hjelpende hånd til ETT menneske og samtidig inspirere andre til å gjøre det samme, da har man utrettet noe veldig viktig i livet.